Resebrev från Ikaria 2007 |
©
Text & bild: Spyros-viking
|
Reisebrev fra Ikaria, juli 2007 Av Spyros-viking Vill og variert natur, nydelig mat, bittesmå landsbyer, tomme strender og flere kommunister enn turister: Velkommen til uoppdagede, lille Ikaria! Problemstillingen var som følger: Jeg har èn uke ferie i juli, når min kjære Admirala må være hjemme og jobbe. Må ha litt avslapning, samtidig som det alltid er greit å oppleve noe nytt. Og jeg vil ikke betale skjorta. Etter litt research booker jeg "Kun fly" til Samos hos Apollo (3500 NOK) og ordner hotellovernatting på Samos første og siste natt. De fem i mellom skal tilbringes på lille Ikaria. Søndag/mandag: Den gode nyheten denne dagen, er at ferja Milena allerede ligger ved kaien. Dette blir ett av de sjeldne tilfellene hvor båten faktisk kommer seg av gårde når den skal. Herlig! Ikaria ligger angivelig i et vindutsatt hjørne av Egeerhavet, og vinden når vi nærmer oss er av en styrke jeg knapt har opplevd i Hellas. Alt roer seg imidlertid når vi ankommer øya etter en tre timer lang tur. Moloen virker overdimensjonert for bittelille Agios Kyrikos, "hovedstaden" på Ikaria. Jeg bruker hermetegn fordi denne byen er mindre enn mange landsbyer på fastlandet. Og veldig avslappet og koselig.
Jeg har valgt Kastro Hotel som overnattingssted. Etter at jeg har booket, leser jeg en artikkel fra avisa Athens News. Der blir hotellet omtalt som det eneste negative med hele øya. Innehaveren karakteriseres som "en gammel kjeltring i helsetrøye som klager på alt og tar overpris for frokosten". Men han er bare en litt sliten mann på minst 70, som sikkert har jobbet og slitt hele livet og fortsatt holder det gående. Mannen er hyggelig mot meg, i hvert fall. Hotell Kastro ligger så høyt man kommer over byen, på høyre siden av havna sett fra sjøen. Fra den store moloen må jeg gå rundt havna og opp trappene ved Dohlihi Tours, til venstre ved politistasjonen (og det radioaktive badet) og opp en liten bakke. Hotellet består av to bygninger, jeg har rom nesten øverst i den øverste bygningen. Superb utsikt rett ut i havet, og snur man seg til høyre ser man nesten hele byen. Det fins også en takterrasse med enda bedre utsikt, hvorfra man får de perfekte feriebildene. Et lite badebasseng finnes også, men det var i ustand da jeg besøkte hotellet. Som sagt er Agios Kyrikos liten. Du har faktisk sett det meste i løpet av et kvarter. Ikke er det mange severdigheter heller. De består stort sett av en badeanstalt med radioaktivt vann og et lite museum som ligger utenfor sentrum (jeg besøkte ingen av dem). Den største severdigheten for meg, var det greske kommunistpartiets sterke tilstedeværelse. På grunn av at mange kommunister ble deportert hit en gang i forrige århundre, er Ikaria fortsatt et aldri så lite kommunistreir. Det henger propaganda-plakater flere steder i byen, og partiet KKE har sitt hovedkvarter midt på havna, med et prangende, rødt skilt. De konservative, Nea Dimokratia, har et atskillig mindre kontor borti kroken ved Dolihi Tours. Pasok så jeg aldri noe reklame for. Til min store glede står også fotballklubben AEK sterkt her på øya. Den dagen jeg gikk rundt iført den gulsvarte drakta, fikk jeg mange smil og tilrop etter meg. Eventuelle fans av småfiskene fra Pireus, bør legge Olympiakos-effektene igjen hjemme - eller forberede seg på dårlig service! :-) Det som fins av by, er i hvert fall sjarmerende. En vei går langs havnefronten, og den gamle havnepromenaden like ovenfor er gjort om til kafègate. Ved siden av fins det en liten platia med flere cafeer og tavernaer. Bakenfor ligger en mini-labyrint av smale, sjarmerende gater, hvor byens små butikker ligger. Her selges mat, kjøkkenutstyr, blomster og bøker. Et bakeri som har vært uforandret siden 1930-tallet hører med, og i tillegg et par spisesteder til. I alt fins det nærmere 15 utesteder i Agios Kyrikos, ca 50/50 spisesteder og cafeer/barer. Hovedstaden har dermed sannsynligvis det livligste nattelivet på øya! Stemningen er uansett fredelig og avslappet, både om dagen og på kveldstid. Den første kvelden spiser jeg på Estiatorio to tzivaeri i bakgatene. Det blir kyllingfilet med stekte poteter, gresk salat og tzatziki. Alt for mye mat for bare èn, selvsagt. Men gjensynet med det greske kjøkkenet gjør meg glupsk, og alt smaker så veldig riktig. Godt grillet kylling, sterk tzatziki og veldig gode poteter. Etterpå forsøkte jeg å finne ut hvor de kule i Agios Kyrikos går ut. Strengt tatt fins det ingen kule folk her, for Ikaria er veldig bondsk og "backwaters" (bokstavelig talt). Men det lokale in-stedet viser seg å være Cafè Aperichou, strengt tatt byens eneste bar. Fint plassert oppe på en bergnabbe ved den gamle kaien, kan man nyte en drink og kikke ned på trafikken rundt havna og cafègjestene på promenaden. Tirsdag: Jeg må bare nevne ouzo-snackset jeg bestiller på Estiatorio sto Tsouri på havnepromenaden. Estiatorio er å ta hardt i, det er et skikkelig godt, gammeldags cafè/ouzeri. Her har de ulike typer og størrelser av "pikilia", og ved en feiltakelse får jeg den minste de har. En herlig liten apetittvekker bestående av en miniflaske ouzo og et lite fat med biter av tomat, agurk, oliven, to små kjøttboller, noen brislingbiter de har gjort ett eller annet fantastisk med, et par brødbiter og - hold deg fast - to stykker blåskimmelost! Pluss noen skiver sopp stekt i sterkt krydret tomatsaus, også det en sjeldenhet i Hellas. Osten er skikkelig modnet og smelter på tunga... Alt dette for to euro! For å bli mett går jeg bortover kaia til Gyradiko (naboen til Olympic-reisebyrået) og kjøper gyropita og øl til 3 euro og 5 cent. Det er herlig å nyte maten ved ett av bordene ut mot kaien, med fire generasjoner grekere ved siden av. Onsdag: Jeg kjører hovedveien nord ut av byen, og klatrer raskt opp til 700 meters høyde. Flott og frodig natur, med vakre vindgeneratorer på øverst på fjellkammen. På vei nedover mot nordkysten gjør jeg min første oppdagelse: Jeg har allerede kjørt forbi flere av landsbyene jeg trodde var verdt å besøke. Jeg har nemlig brukt den glimrende, offisielle nettsiden til Ikaria kommune som grunnlag for min research. Det som omtales som "villages" her, er ofte ikke mer enn husklynger spredt utover en åsside, uten torg eller slikt. Dessuten er skiltingen mangelfull, så det er lett å kjøre forbi en "landsby" uten å merke det. Ikke minst når man er alene, og skal være sjåfør og kartleser samtidig. Men jeg finner i hvert fall Karavòstamo, den første skikkelige landsbyen jeg kommer til på nordkysten. Den har en øvre og en nedre del, jeg kjører ned til nedre delen ved sjøen. Her fins to strender rygg mot rygg, noen sjøhus og småbåter, et par smågater og en kafè. En bro går over en bred elvegate, som munner ut i havet. Den er tørr nå, men forteller noe om hvor mye vann det må være her på øya i vinterhalvåret. Neste by, vestover langs nordkysten, er Evdilos. Den er Ikarias nest største, og kanskje vakreste (lands)by. Havna er en av de mest pittoreske jeg har sett. Den får meg til å tenke på Agios Nikolaos, men er mye mindre og - ikke minst - nærmest urørt av turisme. Her er vakre, velholdte små hus, et lite torg, noen butikker og et passe utvalg av cafeer og tavernaer. På toppen av det hele fins det også to søte, små strender her. Jeg stopper for en tiropita (nylaget, veldig god!) og spaserer rundt havna. Her kunne - og burde - jeg tilbrakt mer tid, men det er mer å oppdage her på øya!
Neste stopp, Gialiskari, kjører jeg også forbi uten å merke det. Denne landsbyen ligger litt spredt på oppsiden av hovedveien, mens det som tiltrekker seg min oppmerksomhet er strendene på nedsiden. Det ligger tre etter hverandre, først Gialiskari beach, deretter tvillingstrendene Messakti og Livadi. De er ganske like, og klart de beste på Ikaria. Flott sand, klart vann, bra fasiliteter og du verken ligger, står eller bader i kø. Faktisk var de fleste solstolene ledige, og dette var midt på dagen, midt i juli. Like ved, på nordvestspissen av Ikaria, ligger Armenistis. Dette er, i likhet med Evdilos, også en perle. Byen ligger i en bakke ned mot en liten havn. Et bittelite sted, men med masse lokal sjarm. Jeg tar lunsj på Taverna Pashalia øverst i bakken, hvor jeg får (god) moussaka og marouli-salat. Noen mener visst at tavernaen som ligger helt nede ved vannet er enda bedre. Men her oppe får jeg en attraksjon på kjøpet. Dette blir eneste gang i løpet av denne uka hvor jeg får se en ikariot som løper! Kelneren gjorde virkelig sitt beste for å drepe øyas (noe ufortjente) treige rykte.
Neste stopp er Nas, hvor solnedgangen skal være så bra. Det er litt tidlig for det ennå, så jeg følger veien litt videre. Her kommer jeg over på grusvei, noe som skal bli en prøvelse de neste dagene. Denne dagen trenger jeg heldigvis ikke kjøre langt før jeg blir belønnet. Det går en smal, frodig elvedal fra fjellet, som munner ut på stranda i Nas. Dette stedet var hellig i antikken (navnet kommer angivelig fra "Naos", som betyr guddom). Selv nå, midt på sommeren, er det vann i denne elva. Under trærne, ved små kulper med yrende liv fra sikader og salamandere, har unge par funnet et romantisk sted. Jeg tar en liten oppdagerferd, med hopp fra stein til stein nedover elva, til jeg blir stoppet av et lite fossefall som stuper ned i en stor kulp. Vakkert.
Tilbake i Nas, som består av et par tavernaer og overnattingssteder,
som ligger ganske høyt over selve stranda. Man parkerer på
oversiden og følger en sti ned til vannet. Her kommer elva slyngende
ned mot sitt utløp, omgitt av siv. Restene av Artemis-tempelet
ligger like ovenfor stranda. På Nas er det (uoffisielt, selvsagt)
lov å bade/sole seg uten klær, noe enkelte benytter seg av.
Stranda er ganske liten og består av småstein. Man kan visstnok
svømme ut til noen huler. Helt mørkt kan det likevel ikke bli før jeg drar. Jeg har nemlig en plan om å dra oppover i landet, til en by som etter sigende ikke våkner før klokka 21. Jeg snakker om Christos Rachon, eller Raches som den oftest blir kalt. Sammen med Evdilos er dette definitivt den vakreste landsbyen på øya, men på en helt annen måte. Begge er godt bevarte landsbyer med flott arkitektur. Men der Evdilos kan være stolt av sin maritime sjarm, tilbyr Raches fjellets tradisjoner. Her fins et nettverk av trange gater med solide steinhus, gamle butikker, cafeer og tavernaer, alt sammen skjult under greinene av svære platantrær. Bygningene er flott tatt vare på, noen ser ut som de har vært helt uforandret veldig lenge, andre er nydelig restaurert og tildels modernisert. Men verken dette, eller det faktum at det fins en moderne musikk-cafè med DJ her, ødelegger på noen måte sjarmen og stemningen. På toppen av det hele ligger landsbyen i et naturskjønt skogområde. Dette er helt på høyde med fastlandslandsbyene på Pelion og i Zagorahoria.
Raches er kjent for å være byen hvor alt er stengt hele dagen, fram til klokka 21. Så foregår all handel til langt ut på natta. Slik er det ikke lenger. Både butikker og spisesteder er åpne på formiddagen, og åpner igjen om kvelden. Men spesielt stemningsfullt er det etter mørkets frembrudd. Sikadenes sang blander seg med cafeenes musikk.Folk kommer fra nær og fjern for å spise middag her. Jeg velger Pantos Kerou, som frister med retter som pancetta med ost og pepperoni, svin med sennep og safran, dakos (kretisk salat) og geit i sitronsaus. De har også et godt utvalg i lokale viner, og alt er aldeles nydelig. Vinen gjør meg ganske susete, faktisk, og jeg har en lang kjøretur hjem. Det blir bare et par glass før jeg setter meg i bilen, smilende med tanke på at jeg i Norge ville blitt straffet marginalt mildere enn en barnemishandler for dette. Turen går selvsagt helt bra, ikke minst når jeg plukker opp to unge haikere på vei ned bakkene. De viser seg å være med på et forskningsprosjekt oppe i skogene, han er tyrkisk, hun er gresk og de er skjønt enige om at politikk er noe dritt. De unge forskerne utgjør hyggelig og takknemlig selskap fram til Armenistis, resten av turen må jeg kjøre alene. Det er langt over midnatt når jeg endelig er tilbake på hotellet i Agios Kyrikos. Torsdag:
Mitt første mål for dagen er landsbyen Manganitis, og stranda de kaller "Seychellene". Veien er dårlig, skiltingen til stranda enda dårligere. Det vil si, den fins ikke. Etter litt fram og tilbake, fikk jeg forklart (av en lokal unge herre i Manganitis, et koselig sted - men trangt og vanskelig å få snudd bilen!) at det går en sti ned til stranda der anleggsmaskinene jobber, like ved tunnelåpningen. Jeg kjørte tilbake, og så at det sto to skilt der, men ingen av dem ga noe hint om at stien gikk ned til noen strand.
Tunnelen på veien til Manganitis er øyas eneste, og fyllmassen herfra ble tømt utenfor klippen og har angivelig bidratt til å lage en strand nedenfor. Det er ikke lang vei ned til stranda, men det er ikke å anbefale for barn, eldre og uføre! På slutten ble det antydning til klatring for å komme helt ned på stranda. Stranda er liten, men flott, og det var gøy å ha besøkt den. Men selve stranda er vanskelig å bade på, i hvert fall da jeg var der. Store bølge slo inn på stranda og førte med seg masse små (og ikke fullt så små) steiner. Nå har ikke jeg vært på Seychellene, men jeg tror nok strendene der er lekrere enn denne! Det går bare tre veier fra nord- til sørkysten på Ikaria. Èn av dem går mellom Evdilos og Plagia, midt på øya. På veien ligger Kosikia-borgen, men skiltet ved avkjørselen står vendt slik at du bare ser den om du kommer nordfra (eller er spesielt årvåken), så den går jeg glipp av. Eventyrlysten får meg til å velge den dårlige veien vestover fra Dafni til Fradato. Dermed slipper jeg å kjøre omveien om kysten (hvor jeg allerede har vært), selv om det sannsynligvis ville vært raskere. Veien er elendig, og det går sakte. Mellom Fradato og Raches er det enda villere. Utrolig nok er jeg faktisk på vei til en av øyas attraksjoner, det dramatiske landskapet på Pezi-platået. Ut i fra veien å bedømme, skulle man tro jeg var på vei til en eremitt. Flere steder passerte jeg anleggsmaskiner som jobbet med å forbedre veien, dessverre var de ikke kommet lengre enn til å støpe vanntunneler og veikanter. Forhåpentligvis vil tilreisende i 2008 få bedre veiforhold!
For Pezi-området er virkelig verdt å oppleve. Her er det skoger, en demning, og ikke minst selve platået: Delvis "månelandskap" hvor knapt noe vokser mellom all skifersteinen, og delvis noe som mest ligner på det skotske høylandet. Her er vi 700-800 meter over havet, og vinden blåser tette skybanker oppover de nakne fjellsidene. Trærne er korte og skeive, ellers er det bare småbusker og tistler som klarer å vokse. Et enormt antall geiter er de eneste som kan få noe næring ut av det som vokser her. Dette må være et unikt landskap i gresk sammenheng. Det nærmeste jeg kommer, er å beskrive det som en slags høyland-versjon av Mani på Peloponnes. Selv om veien tilsier at jeg bør snu, har jeg lyst til å få med med Karkinagri, "den stille landsby" på sørvestspissen av øya. Jeg krangler meg ned sikksakk-svingene mot det lille samfunnet ut mot havet, og fatter håp når jeg endelig får asfalt under hjulene igjen. Karkinagri består av en liten fiskerhavn, et elveutløp med en mini-strand og noen hus. Alt er rent og pent pyntet, stedet er nesten folketomt og veldig stille. Det er tre tavernaer her, jeg har fått anbefalt Karàkas av ei dame jeg traff på et frappèstopp i Raches. Hvorfor de har kalt seg opp etter en hovedstad i Latinamerika vet jeg ikke. Og hvis jeg spør, får jeg vel til svar at det var grekere som grunnla Venezuela... : Maten er i alle tilfeller upåklagelig. Her får jeg grillet fisk med chips og en salat som er spesiell for Ikaria. Den består av horta (viltvoksende grønne blader), belgfrukter og potetbiter i en slags olje/sitronsaus. Meget god smak på alt sammen, selv om salaten var nesten kald. Fisk er jo som regel veldig dyrt i Hellas, men jeg betaler bare 15 euro for alt sammen, inkludert øl. Ellers er det jo fint lite å gjøre her i Karkinagri, så jeg stålsetter meg for en ny tur over Pezi-platået. Stakkar Hyundai Atos, nå forstår jeg hvorfor både sidespeil, girstang og radio er ristet ihjel på bilen. Midt oppå der et sted skal det være en husklynge som heter Pezi, og en snarvei til Vrakades. Den viser seg helt umulig å finne. Jeg har to ulike kart, som varierer ganske mye i forhold til hverandre, både når det gjelder hvilke veier som fins, og hvor lange strekningene er. Så langt jeg kan bedømme, stemmer ingen av dem når jeg kjører opp fra Karkinagri igjen. Ikke finner jeg stedet Pezi, og ikke finner jeg veien som skal gå til Vrakades. Skilter fins det nesten ingen av, og alle veiene er så dårlige at du ikke kan vite om de er ment for trafikk eller bare brukes av geitebønder og birøktere. Jeg ender opp med å ta "hovedveien" (haha) til Vrakades, noe som blir en omvei. Men jeg har lest på Ikarias nettsider at den skal være vakker. Vel, de har en kirke og en slags platia ved siden av. Men spesielt vakker er den ikke, verken i Ikaria-sammenheng eller generelt. Etter min mening, gjør øyas offisielle nettside uklokt i å lokke folk 5-6 kilometer av gårde på en elendig kjerrevei for å oppleve et sted som det fins 1000 av i Hellas. Når det i tillegg er folketomt, med unntak av èn mann som sitter utenfor en kafenion), er det bare å reise igjen. En siste fornærmelse venter meg imidlertid. Bak kirken ser jeg en vei som leder ut av landsbyen, hvor det står et skilt: "Pezi 3 km". Hadde jeg ikke vært så trøtt, skulle jeg fulgt den bare for å se hvor den endte.
Humøret mitt løftes på vei hjem til Agios Kyrikos. Jeg får med meg en betagende vakker solnedgang over strendene ved Armenistis og Gialiskari, og på vei sørover igjen svinger jeg innom Akamatra. Det viser seg å være en seriøst pittoresk landsby, faktisk i stil med tilsvarende i Zagorahoria-området i Epirus. Den har noe som mangler i mange av de andre landsbyene på Ikaria: En skikkelig platia hvor det faktisk sitter folk. Her hadde det vært hyggelig å satt seg ned, men et desperat behov for en dusj og et sterkt ønske om å komme meg hjem før mørket faller på, driver meg videre. Tilbake i Agios Kyrikos, merker jeg at de to siste dagenes aktiviteter har tatt på. Jeg har opplevd mye, men det er nok all kjøringen på krevende veier - med en del frustrerende kartlesing - som gjør at jeg plutselig føler meg totalt utslitt. Jeg ser sikkert beruset ut der jeg sjangler (faktisk!) gjennom smågatene, og folk ser rart på meg. Men jeg må ha noe mat før jeg kollapser, og til slutt dumper jeg ned på ouzeri/mezedopolio To Sinapàndi, som ligger like ovenfor havna, på hovedveien ut av byen nordover. Dette viser seg å være byens klart beste spisested, i hvert fall av de jeg rakk å prøve. Husets tztatziki er det ingenting å si på. Jeg får i tillegg de beste kolokithokefthedesene (squashballer) noensinne, nydelig feta stekt i aluminiumsfolie og noen smyrna-kjøttboller jeg heller aldri har smakt bedre av. God vin også. |
Fredag: Ferden går videre til Faros, et enda mindre badested. Her er ingen kilder, men derimot en lang strand. Feriehusene ligger på rekke helt ned på stranda, og det er flere tavernaer her. Jeg skal først til den lokale attraksjonen, Drakano-tårnet, som står helt på nordspissen av øya. Det ble bygget av athenerne på 300-tallet f.Kr. og skal være ett av de best bevarte antikke vakttårn som fins. Nok en gang har jeg problemer med å finne veien, denne gang fordi jeg misset et lite, håndmalt skilt som henger på et lavt gjerde og peker opp en vei som ser mest ut som en privat innkjørsel til et hus lenger oppe. Ikaria er stolte av å ha antikkens best bevarte vakttårn på øya si. Det er en av øyas største historiske attraksjoner, kanskje den største. Da synes jeg de godt kunne spandert på seg et brunt skilt for å vise veien. Grusveien går gjennom et forblåst landskap ut mot havet. Fra en liten parkeringsplass må man gå 10-15 minutter langs en vakker sti med dramatisk havutsikt. Det blåser noen helt vanvittige vinder over den kortvokste vegetasjonen. Tårnet ligger dessverre på avstengt område, så det er ikke så mye å oppleve. Men jeg forstår godt at de ikke lar folk komme for nære, for bygningen ser ikke helt trygg ut. La oss håpe at de skal sikre og restaurere tårnet, slik at fremtidige turister kan få glede av det. Men en fin tur var det uansett. Tilbake i Faros setter jeg meg på strandcafeen. Det blir en lang, deilig stund med kaffe, boklesing og nydelig strandutsikt. Jeg er cafeens eneste gjest i løpet av den timen eller to jeg sitter der, og det er heller ikke mye folk på tavernaene ved siden av. Først i totiden begynner det å dukke opp lunsjsultne mennesker. Jeg er blant dem, og velger Taverna O Grigoris. Her får jeg blant annet en Ikaria-spesialitet som heter soufiko, i menyen oversatt til "green stuff". Det er en salat av paprika, aubergine, squash og potet, som smaker kjempegodt. Porsjonene er svære, selv i ikariotisk målestokk. Så store at den hyggelige servitrisen ender opp med å spørre om jeg vil ha "doggy-bag" for all maten jeg ikke orket å spise opp! Å spise bare meter fra stranda er en opplevelse i seg selv. Stranda er imidlertid finere å se på enn å bade fra. Bilutleieren min mente at Faros hadde den beste stranda på Ikaria, men det tror jeg ikke mange vil være enige med ham i. Jeg sjekker flere hundre meter av stranda, og overalt er det store steiner man må balansere på for å komme seg ut i vannet. På vei hjem tar jeg, uklok av skade, omveien hjem via Perdiki. En elendig grusvei, som jeg nå etter hvert er vant med, går rundt den lille flyplassen som går på tvers av nordspissen (en av de morsomst plasserte landingsstripene jeg har sett!). Landsbyen Perdiki har intet torg eller cafeliv, men derimot fine hus og en stor kirke i vakkert landskap. Når jeg kommer ut på asfaltvei igjen, belønnes jeg med flotte ettermiddagsutsikter flere steder nedover bakkene mot Agios Kyrikos. Når mørket faller på, er jeg fortsatt så mett av lunsjen at noen skikkeilg middag ikke er aktuelt. Jeg avslutter min kulinariske reise med fastfood fra tavernaen jeg besøkte første kvelden. Takeaway-pita og øl nytes på hotellbalkongen, mens jeg nyter utsikten på min siste kveld i Agios Kyrikos.. Lørdag: HOVEDINNTRYKK AV IKARIA - Ikaria er en uberørt, ekte gresk øy hvor fortiden er
godt tatt vare på. Øya er for de som vil bort fra turistfellene
og oppleve det gammeldagse, tradisjonelle Hellas. Her går du ikke
i flokk noe sted! Problemet er heller det motsatte, at mange av de små
landsbyene virker øde og forlatte. |
HEM |
SÖK |
FORUM |
E-GUIDER |
BOKA HOTELL |
BOKA BÅTBILJETT |
BOKA HYRBIL |
© 1997-2020 Janne Eklund/Kalimera |