En ‘julaften’ ble det. Vi var tilsammen seks som møttes hos en datter og svigersønn tidlig på dagen. En sønn måtte haste videre til jobb på sykehuset. - Datteren ville så gjerne ha en normal feiring. Kanskje mest pga 2 1/2 åringen, hennes første forventninger til ‘jul’. Hun hadde vært en Lucia i barnehagen. Sånn bygges forventninger. Lille ‘Coronita’ på 7-8 mdr var lykkelig med oppmerksomhet og med å åle seg rundt på gulvet. Mormor-hunden fant fort frem til godisen i kåpelommen. Adoptert straydog, aller beste. Vi fikk servert hjemmelaget julemat; beste svigersønnens verk, tradisjonelt med nydelig aquavit og dessert.
Det var en god stund, gode timer. Faktisk veldig hyggelig. Ikke mange julegaver; sånt får komme siden. Netthandel blir ikke helt det samme. Et ‘møte’ med kjær og nær familie i mellom-Amerika så klart, de i bil på vei til vennefamilie. Vi kunne se hverandre, vinke, snakke sammen. Alle preges litt av annerledesheten. Normalt ville vi vært samlet. Så var det på med munnbind, taxi hjem. Taxi og offentlig kommunikasjon er ellers noe som unngås i disse tider.
Jeg er ikke lenger spesielt opptatt av eller glad i julen. Livet endres. Men jeg stiller så klart opp og vil gjerne at de godt voksne barna skal få sine forventninger til ‘gammeldags’ jul oppfylt. Veldig forskjellig sammenlignet med julen for to-tre år siden i Chile. Julaften på restaurant, uformelt, påfølgende vennetreff i ‘gresk’ påkledning i shorts og sandaler. Norsk jul er definitivt svært ‘norsk’.
Da ‘Coronita’ skulle til sengs, og ‘Lucia’ fornemmet at selskapet og julekvelden kunne ta slutt, sa ‘Lucia’ nesten som i en forhandling, mormor; du kan sove på den ene sofaen, pappa kan sove på den andre sofaen - og jeg kan sove i teltet mitt (som er plassert i stuen). Fortsatt god jul med andre ord
.