Resebrev från Grekland 2006

 

© Text & Bild: Admirala

Kreta på kryss og tvers

Chania, søndag 4. juni 2006
Det første jeg legger merke til: lyset er hvitere her enn i Nafplio. Alt er badet i et kraftig hvitt lys, skyggene er tydeligere, kontrastene større. Så kommer maten: fylte sopp, pai med horta, squashkaker, kjøttboller, auberginesalat med reker. Umiskjennelig gresk, likevel med en vri. Vi sitter på mezedopolio Kalderimi i Theokotopoulo-gaten i Chania, og ferien har akkurat begynt. Åh, så godt det smaker!

Vi har vært i Chania før, noen timer for, tja, seks år siden, var det vel. Vi har vært i Rethymnon og på Knossos, og rundt omkring der, og for ti år siden var undertegnede i Ierapetra og Agios Nikolaos. Nå skal vi se "alt" det andre, og Chania er et naturlig stopp siden flyet lander her.

Chanias gamle havn i den magiske skumringstimen.

Gamlebyen er vakker og akkurat så sjarmerende forvirrende som gamlebyer skal være, med gater i tilsynelatende tilfeldig nettverk og pastellmalte hus i ulike grader av pittoresk forfall. Havnepromenaden er fristende på avstand, men kommersiell så det holder når man kikker nærmere etter. Etter noen timer omgitt av nordmenn og svensker, omdøper vi Chania til Lille Skandinavia. Eller Chaninavia.

Hotellet vårt har imidlertid kongelig beliggenhet på nettopp strandpromenaden. Casa Leone (90 E for stort rom, uten frokost), er en grundig restaurert villa, innredet som et hjem mer enn et hotell. Rommet vårt er romantisk som en brudesuite, balkongen vår har utsikt over hele havna.
- Er det ikke en av sjefene mine som går der nede, undrer min make. - Det var jo nettopp sjefer jeg trodde jeg skulle slippe på ferie.
Nåvel, vi tar et til glass med honning-raki (farlig god), og klarer å glemme sjefen.

Chania, mandag 5. juni
Etter frokost bruker vi tid på å bli bedre kjent med Chania. Vi tusler i feriefart omkring i gamlebyen, nybyen og tyrkerkvarteret. Tre særpregede kirker ligger i sistnevnte: Digre Ag. Nikolaos som både har kirkespir og minaret, vesle Ag. Ekaterina som er stemningsfull og søt, og Ag. Irini som ligger under jorden.

En venn som er fra traktene ved Chania, har insistert på at vi må prøve giropittaene de serverer på Sitrivanitorget ved havnepromenaden. De skal være fantastisk gode, og skal spises med yoghurt i stedet for tztatziki, om man skal være riktig lokal. Vi bestiller en av hver, de smaker som giropitta flest, og den med tzatziki er best. Siden vi er omgitt av tildels høyrøstede svensker og minst like høyrøstede nordmenn, er totalopplevelsen ikke noe vi kommer til å minnes for livet, for å si det sånn. Men vi tilgir vår Chania-ekspert. Han er ingen gourmet, og synes et er topp å myse på langbente skandinaviske damer...

Ettermiddagen går med til planlegging av reiseruten, noe vi normalt gjør på forhånd. Men siden maken bor i Norge og jeg i Hellas, har vi samlet masse informasjon på hver vår kant, og nå går vi gjennom alt. Til slutt sitter vi igjen med en rute som tar oss gjennom fjellandsbyer og byer ved sjøen, gjennom storslått natur og til fine strender. Forhåpentlig også utenom turistfellene, som Kreta har mange av.

Etter frappé på en kaffebar i nybyen, spiser vi middag på To Karnaggio som ligger ute ved det venezianske arsenalet/Det arkeologiske museet. Denne restauranten er anbefalt av en annen venn, tydeligvis med mer finstilt gane enn den førstnevnte vennen. For vi får eventyrlig gode mezedes, med kretisk tilsnitt. Kvelden avslutter vi på en vennlig liten bar, Sporos, i Theotokopoulo. Theotokopoulos er forresten fødenavnet til Kretas store maler, El Greco (som han ble kalt i Spania). Det finnes kun ett eneste maleri fra hans hånd igjen på Kreta, på Det historiske museet i Iraklio.

Vestkysten, tirsdag 6. juni
06.06.06. Litt av en dato! Djevelens dag (?) er varmere enn de forrige to, så det passer bra å få bil og legge ut på tur. (Seat Cordobra, 250 E for ni dager med levering i Iraklio, Elite/Axos).

Kjører utover mot (og forbi) de tilsynelatende kjønnsløse feriebyene Ag. Marina og Platanias, som kunne ligget hvor som helst. Fine strender, men akk så lite spennende. Synes vi, som vil oppleve Hellas når vi er i Hellas.

Falasarna er en vakker strand, nordvest på øya. Lite utbygd, og med store, nydelige bølger. Sistnevnte kan jeg ikke garantere er slik hver dag, men vannet er rent og nydelig knallblått.
- Navnet høres svensk ut: Jag har så ondt i falasarna, spøker maken.
Solnedgangen her skal være spektakulær, men vi har ikke tid til å vente på den, vi kjører videre sørover langs kysten, på svingete veier tildels høyt oppe i fjellsiden. Det er bratt og rått og nakent, med utsikt over hav, forreven kyst og ufruktbare fjell. Et sted svever to ørner over oss, ellers er det bare noen geiter som vitner om liv.

Mer liv er det på Elafonisi, om enn ikke plagsomt. Det blir verre utover sommeren, har vi hørt, men den skjønne stranda er diger. Elafonisi er ikke bare en herlig strand, med lys, fin sand og vann som spiller i blått, turkis og grønt, men her er også en liten øy man kan vasse ut til, nesten uten å bli våt på bena. Her er det mer sand og badevann - som forøvrig var for kaldt for oss.

Elafonisos, ved det smale, grunne beltet av vann som skiller øya fra fastlandet.

Vi kjørte en vei inne i landet tilbake til Chania, for variasjonens skyld. Og variasjon ble det, i form av et sprudlende fruktbart landskap, oreganoduftende og mildt. Kaffepause på en kafé i Elos, vi betalte til sammen tre euro for de to frappéene, og fikk raki og et stort fat melon på kjøpet. Det er rekordlav pris! En liten karaffel raki, og ofte melon, kom forresten alltid på bordet som hilsen fra "huset", overalt på Kreta. Farlig god blanding, spør du meg.

Tilbake i Chania velger vi å spise middag på Kalderini igjen. Imam bayildi, ulike grønnsakkaker, staka (snerkete ost), hjemmelagde pølser og kokkens egenkomponerte salat. Vi prater med ham, han forteller at stedet har åpent om vinteren (i motsetning til turiststedene i Chania), og at han har hovedsakelig greske gjester. Maten er fantastisk! Og siden det bare er noen skritt opp til den vesle baren Sporos, går vi dit igjen også. Fantasiløst? Ja visst, men vi likte oss der, og ble behandlet som stamgjester da vi kom tilbake.

Chania - Vamos, onsdag 7. juni.
Vi kjørte en rundtur sør for Chania, blant annet til Perivolia, ene og alene fordi makens forlover opprinnelig er derfra. For dem som ikke har ham som forlover, må jeg vel kunne si at man klarer seg fint uten dette stoppet. Alkianos har en liten kirke fra 1200-tallet, pent omkranset av roser, men den var stengt.

Men det virkelig fantastiske med denne dagen var kjøreturen gjennom den utrolig vakre ravinen mellom Perivolia og Theriso. Veien går i bunnen av den smale ravinen, sollyset filtreres gjennom rikt løvverk, oleandere spruter av rosa blomster, bratte fjellvegger ruver på begge sider. Ravinen er oppkalt etter frihetskjemperen og statsministeren Eleftherios Venizelos. Den karen ble født i disse traktene, og i Theriso finnes en av Hellas' mange statuer av helten. Theriso er forøvrig en søvnig liten by, men med en blodig historie: Det var her kretiske og tyrkiske styrker braste sammen i den første frigjøringskampen om Kreta.

Veien gikk videre til Zourva, hvor vi spiste nydelig geitekje på Emilias taverna. Bare en eneste bil passerte den gode timen vi satt der og så utover fjellene, så freden fikk riktig senket seg over oss.

Etterpå kjørte vi oss vill. Vi har merket det før på Kreta: Skiltingen er elendig. Etter mye fram og tilbake, og velvillig hjelp av lokale kjentfolk, ankom vi Vamos. At vi valgte Vamos har sammenheng med mye, blant annet at vi skulle besøke venner i en landsby i nærheten. Vamos ligger midt på Drepano-halvøya, øst for Chania, og det virker som om den har flust med søte småbyer. Visstnok blir de invadert av engelskmenn som kjøper gamle hus der, og pusser dem opp, men det er vel bedre enn at de står (eller kanskje helst faller?) som ruiner.

Vamos' landhandel selger det meste!

Vi fikk stor leilighet på Vamos Palace, (60 euro uten frokost), her er svømmebasseng og kort avstand inn til sentrum. Etter vennebesøket utforsket vi Vamos, som er en ganske stor by, men bare hovedgaten er livlig. Resten er nærmest som en spøkelsesby, men det føltes som om det var snille spøkelser! Tomme, digre hus, gamle trær med vind som sukker gjennom kronene, katter som farer over veien og skjuler seg i hemmelige hulrom.

Vamos - Chora Sfakion, torsdag 8. juni.
Jeg har blitt kyklop i løpet av natten. Myggstikk ved det ene øyet har klistret det igjen, det er hovent og vondt. Apotekdamen foreslår at jeg bør gå til legen, men ærlig talt: Gå til legen for et myggstikk!

Vi snur bilen sørover. Passerer Vryses som ser ut som en perle etter vår smak, men haster videre, på den dramatiske veien mot Det libyske hav. De hvite fjellene (Lefka Ori), vokter over oss.

Chora Sfakion er også en perle, med hav på ene siden og nakne fjell på andre. Vi får rom på Livikon (30 euro), med havutsikt og hyggelig vertskap. Husene på havna utgjør grovt sagt hele byen (den har 350 innbyggere), men tusener paraderer gjennom den på vei mellom ferga som har hentet dem ved Samaria-ravinen og bussen som skal ta dem tilbake til hotellet et annet sted på Kreta. Dem om det. Vi er for late for Samaria, og synes det er greit å ha Chora Sfakion i fred. Byen har en sand-/steinstrand, men vi kjører den lille biten til Frangokastello, som ikke bare har flott sandstrand men en staut borg venezianerne bygde på 1300-tallet. Fra borgen skulle de holde orden på villskapen i området, men de kan umulig ha lykkes: helt fram til 1960 var det to familier i nærheten som drev med blodhevn! Det sies at det spøker i borgen, hver 17. mai kan man se de døde ri eller noe sånn. Dette har intet å gjøre med at 17. mai er Norges nasjonaldag.

Chora Sfakion er fredelig og vakker.

Før vi tar kvelden kjører vi opp til Aradena, på en vei man helst ikke bør ha høydeskrekk for å ferdes på. Det har jeg, og jeg sverger, redsel får myggstikk til å forsvinne. Iallfall nesten. Eureka! Jeg kan se. Men det kunne kanskje vært like greit å være halvblind en stund til, veien har rast ut mange steder, og møter man en bil så... Men utsikten er til å dø for. Bokstavelig talt.

På vei til Aradena stopper vi kort i Anopolis, en delvis utdødd landsby midt inni fjellheimen. I Aradena henger en kjørbar bro over en stupbratt ravine, det er spektakulært og niftst.

Tilbake i Chora Sfakion går vi tur rundt i byen. Det tar fem minutt, og da er vi inne i en butikk halve tiden. Kenzo Club spiller moderne gresk musikk, så der måtte vi gå, og på Livikons egen taverna spiser vi godt, blant annet saganakireker og spetsofaï.

Før vi la oss satt vi lenge på balkongen. Fullmånen hang like foran oss, og laget sølvskimrende lysshow i havet, mens bølgene slo hypnotiserende mot steinene under oss. Magisk!

Chora Sfakion - Anogia, fredag 9. juni.
Våkner grytidlig og kjøper ostepai til å spise på veien, området er berømt for dem. Iallfall lokalt. Første stopp er Rethymnon, jeg må kjøpe klær. Vi skal opp i fjellheimen, og det er blitt riktig så kjølig. Regner litt gjør det også. Etter en måned med 30 grader og vel så det i Nafplio, har jeg i min naivitet bare tatt med sommerklær. Etter et par timer mellom VG-lesere og skandinaver som klager over regnet, er vi glade vi skal vekk.

Anogia sies å være det siste stedet på Kreta som ble sivilisert, hva som menes med det vet ikke vi, men vår venn fra Chania sier vi kommer til å bli skutt der. I stedet møter vi en vennlighet uten sidestykke. Vi bor på hotell Aristea, (50 E m frokost), og vertinnen der er personifisert hjertelighet.

Anogia er delt opp i øvre- og nedreby, og den nedre har mest sjarm. Ingen er postkortvakre, dette er moderne, greske landsbyer. Vi bor i øvrebyen, og spiser godt på Bobos (tror jeg den het), en liten, gammeldags taverna. I nedrebyen blir vi overfalt av søte, sortkledde koner som vil selge oss kniplinger, kniplinger er visstnok Anogias hovedinntektskilde, men vi har ikke helt sansen for slikt. Kniplinger, altså, gamle koner liker vi godt, selv om de har velutviklet salgsinstinkt.

Anogia ligger 7-800 meter over havet.

Sola er kommet tilbake, vi drikker et glass vin på torget, omgitt av sortkledde gamle menn i lærstøvler, hodetørkler og med imponerende mustasjer. I nybyen finner vi en annen kafenion, hvor en av disse sortkledde spanderer rakien på oss. Og så, fordi det er for tidlig å spise, stikker vi innom nok en bar, Xartogo.

Fire generasjoner på platiaen i Anogia.

Og der blir vi. Middagen sløyfer vi glatt. Eieren, Manolis (ikke gammel, men sortkledd), setter seg ved vårt bord, og der ble vi sittende til natta ble sen, alle tre. Rakirundene gikk ikke bare mellom oss tre, men også de andre syv gjestene i baren. Praten gikk som praten går når man utveksler historier om land og kultur. For å være ærlig ligger en god del av timene på Xartogo i tett tåke, men jeg husker iallfall at Manolis fulgte oss tilbake til hotellet. Jeg vet ikke hvem som sjanglet mest.

Anogia - Axos, lørdag 10. juni.
Det kommer ikke mange turister til Anogia, og i følge Manolis er det ingen av dem som overnatter. Dermed er hotelltilbudet skralt, og på grunn av bryllup var det umulig å oppdrive rom for denne natten. Så vi flytter oss de syv kilometrene til nabobyen, Axos.

Vår skjønner vertinne i Anogia kysser oss avsted, og gir oss en liten blomst hver. Vi kjører opp til Zevs' hule i Idi-fjellene. Her ble han født og levde til han ble voksen. Bilen tar oss høyere og høyere opp i fjellene, gjennom nydelig landskap, den siste biten må vi gå. Hulen er bred, høy og dyp, vingeslagene fra fuglene som bor i den fyller den med luftig lyd, det drypper av vann, det rasler ubestemmelig i gammelt løv, de mosegrodde veggene er irrgrønne og sleipe. Vi regner med her var bedre fasiliteter på Zevs' tid.

I Axos bor vi på hotell Yakinthos (50 E m frokost), vi spiser lunsj på byens eneste taverna, kretisk bondekjøkken smaker godt. Axos er liten og søt, bebodd i årtusner. Vi rusler opp til ruinenen av den gamle bosettingen etter lunsj, men tør ikke utforske dem nærmere fordi den nå bebos av sauer, hvorav noen er utstyrt med store horn.

Middag i Anogia, på Kitron i nedrebyen, geitegryte med potet og artisjokk står på menyen i dag, sammen med kålsalat og lokal ost. Bestefar og barnebarn spiller lyra og synger mens vi spiser, og de er dyktige. Etterpå drar vi oppom Manolis igjen. Vi drikker alkoholfritt alle tre, men er enige om at det var en umåtelig hyggelig kveld.

Det er bryllup i Axos også, og vi våkner gjennom hele natten av skytingen. Det skytes i begeistring over giftemålet. Og det skytes med skarpt. Maskingevær og sånn, jeg har ikke helt greie på det. Vi holder hodet lavt og er glad den største potensielle faren i vårt bryllup var om borgermesterens sekretær gadd å stille opp på en lørdag.

De har forresten en hyggelig skikk i disse traktene. Kvelden før bryllupet stekes en betydelig mengde lam. De lastes (ferdigstekte) på pick-up-truckene (alle har minst én sånn bil), og distribueres rundt i landsbyen. Det var slikt lam som holdt oss i live under raki-kvelden hos Manolis...

Axos - Sitia, søndag 11. juni.
Vi får kjedelig frokost og kjører til Agios Nikolaos. Tar en frappé, rusler rundt i gatene og spiser, æhæm, pizza til lunsj. Agios Nikolaos er et reisemål britene elsker, men skal visstnok ha blitt mindre britifisert med årene. Uansett, byen er vakker med sin lille "innsjø" i midten, men vi kunne klart oss uten innpiskerne på tavernaene.

Veien går videre østover, på vakre veier kantet av rosa oleander, gullgul gyvel og et slags tre med hvite blomster (brist i florakunnskapen). Storslått utsikt over kysten.

Sitia er den minst turistifiserte av nordkystens byer (med unntak av Iraklio), og vi trives umiddelbart. Søndagsstille havnepromenade, perfekt sandstrand, gamleby, borg... Det er pinse, så vi får verken besøkt Det arkeologiske museet eller borgen. Men vi koser oss, og etter frappé og baklava er vi rent i himmelen.

Sitia ligger helt nordøst på Kreta.

Vel, hotellet kunne vært bedre. Vi bor på Apollon (40 E m frokost), litt oppi bygatene. Det hadde vært bedre å bo på havnepromenaden, for eksempel på Flisvos eller Elysee. Nå ser vi rett inn i et uferdig betongbygg. Og pinse eller ei, de begynte med sementblanding ti på syv neste morgen...

Kvelden åpner vi på Aroma, en kafé ytterst på havnepromenaden, ut mot fergekaien. Vi sitter i en hage, ser ut mot hav og fjell, og får nydelig, lokalprodusert hvitvin. Taverna Zorbas er anbefalt i det meste vi har av informasjon om Sitia, så vi går der. Den har meny på alle språk, innpiskere og bilde av rettene. Uff. Men det er lite folk i byen, og de fleste ser ut til å sitte på Zorbas, så vi gir den en sjanse. Og maten er god, den. Tar et siste glass vin på et navnløst sted, de gir oss så mye mat sammen med vinen at det er et helt måltid i seg selv. Og jeg overdriver ikke.

Sitia og Vai mandag 12. juni.
Står opp grytidlig, spiser god frokost på hotellet og setter snuten mot Vai. Vær der tidlig, sier guidebøkene, det fylles fort opp av busslaster med turister. Vel, vi er der like over ni, og har stranda for oss selv. I Vai ligger Europas eneste naturlige palmeskog, palmene går helt ned på stranda, det er vidunderlig vakkert, vakrere hadde det vært om vi hadde hatt mer en ti minutter med solskinn. Vi blir der en liten time, kjører innom Toupelo-klosteret på veien hjem, samt byen Paleokastro. Ved Sitia stikker vi innom utgravingene i nærheten: den minoiske byen og palasset i Petra er under ombygging, i den forstand at her bygges gangstier og infosenter. Det blir nok flott når de er ferdige, og utsikten over de gamle ruinene mot Sitia er verd besøket.

Vai har unik palmeskog og drømmestrand.

I Sitia rusler vi i gamlebyen opp til borgen, og nyter den fredelige stemningen i bygatene. Og butikkene er åpne, så det blir shopping også!

Sitia - Archanes, tirsdag 13. juni samt onsdag 14. juni.
Nå kommer rosinen i pølsen, plommen i egget og alle andre floskler man bruker om slikt. Archanes. Archanes har fått pris som Europas nest best restaurerte landsby, og det er den jammen verd! Her er et eventyr av skjønne gater og hus. Byen ligger et kvarters kjøring sør for Iraklio, i 400 m høyde, og i tillegg til å være en severdighet i seg selv, er veien kort til Knossos og flere andre minoiske utgravinger. Og til den nye vingården til Boutari, i nabobyen Skalani. Her får vi omvisning og prøvesmaking. En av vinene vant nylig en internasjonal pris foran 3000 andre viner. Vinen heter nettopp Skalani, og er nydelig. Prisen er 12,50 euro - et røverkjøp! Men bare så det er sagt: Her er ikke noe kjøpepress.

Archanes vet å ta vare på sine gamle hus.

Vi snakket om å ta en tur til Nikos Kazantzakis-museet i en annen naboby, men bassenget ble for fristende. Bassenget, ja:

Vi bor standsmessig på Villa Archanes, høyt oppe i byen. En uhyre velrestaurert gård med seks leiligheter og svømmebasseng i gårdsrommet. Vår leilighet er diger og innredet som et kretisk hjem, så koster den også 160 E natten. Men den har til gjengjeld to soverom. Vi trenger bare ett, med dette var eneste ledige overnattingsmulighet i hele byen. Det er ikke så mange hoteller her, for å si det mildt.

Resten av dagen samt den neste tilbrakte vi i vår drømmeby på Kreta, i en nærmest transelignende lykke.

Her er noen tips om mat/drikke:
Spitimo på den sentrale plassen serverer deilige mezedes.
Proedrio ligger på veien i retning Kato Archanes, men inne i Archanes sentrum. Stor bar i et velrestaurert hus. DJ spilte kun moderne gresk musikk, og vi fikk flere tips av ham om cd-kjøp.
Inioxos er som kaffbarer flest, har lekker, moderne innredning og sjekk de toalettene!
I Agora er kafenion/mezedopolion som ikke har forandret seg mye på hundre år, med en vennlig eier som var stolt av sin egenproduserte vin og sin gode raki. Eller rachi, som de sier her.
De viste Michalis Hatzigiannis-konsert på tv en sen kveldstime, men det gjør de jo ikke hver kveld.

Jeg kan selvsagt ikke garantere at alle faller for Archanes, men den er virkelig verd den omveien det vil være for mange å dra dit. Forøvrig fortalte nettopp en venn her i Nafplio at han har en kompis i Archanes. I følge kompisen regnes folk fra Archanes å være de mest gammeldagse og sære på hele Kreta. Vi likte alle vi traff, vi! (Kanskje er vi også gammeldagse og sære.)

Archanes - Iraklio, torsdag 15. juni.
Er Kretas hovedstad, Iraklio, et betonghelvete? Ja. Finnes det unntak? Ja. Vi kunne godt hatt flere dager i Iraklio, men utnyttet den ene godt. Vi måtte parkere bilen ved hotellet senest klokken 10, så vi hadde hele dagen i byen.

En av Iraklions få gågater, Koraï, pulserer av liv.

Bymurene som omgir gamlebyen (ikke så pittoresk som det høres ut) er 40 meter tykke, og ved en av portene ligger Nikos Kazantzakis grav. Men den var stengt. Formodentlig er graven alltid det, men veien opp dit var også stengt. Det var nok av annet å se: Bembo-fontenen, markedsgaten, løvefontenen på Platia Venizelo, Loggia/det venezianske rådhuset, Ag. Titos med hodeskallerelikvien, den venezianske festningen ute i havnen samt det imponerende arkeologiske museet. Gågatene Koraï og Dedalou er fulle av kaféer og barer med rålekkert design, og vi spiste fortreffelig lunsj på ouzeri Tersakis like ved den danske ambassaden.

Kvelden tilbrakte vi på en bar i en bortgjemt bakgate - de spilte slik gresk musikk vi liker best - samt på La Grande Trattoria i Koraï som serverte gresk/italiensk mat.

Iraklio er definitivt en moderne og hovedsakelig uskjønn by, men det gjør ingenting når atmosfæren er så god som her. Butikkene, barene, kafeene, spisestedene, livligheten, tempoet - dette og mere til gjorde Iraklio til en by vi trivdes fortreffelig i.

Vi sov godt en natt på hotell Castello (like ved bymuren, 70 e m frokost), og neste morgen fløy vi til Athen for å tilbringe helgen der. Men det er en annen historie.

Kommentar til slutt:
Det ble mye kjøring, hadde vi hatt to-tre dager til hadde det ikke blitt så hektisk. Bortsett fra det var det en glimrende tur. At vi kjørte oss vill en del ganger bidro også til mye bilbruk. Vi brukte flittig Cadogans reiseguide om Hellas (mye bedre enn de andre, synes vi, med mindre man trenger Lonely Planet for tips om billig overnatting og spisesteder samt offentlig transport), men hadde også funnet mye informasjon og tips på nettet før vi dro. I tillegg fikk vi mange gode (og noen mindre gode...) råd fra venner som kjenner Kreta.

Hilsen Admirala

 

Kreta på Kalimera »
Fler resebrev från 2006 »






HEM

SÖK

FORUM

E-GUIDER

BOKA HOTELL

BOKA BÅTBILJETT

BOKA HYRBIL

© 1997-2020 Janne Eklund/Kalimera